Det skal ikke være lett å velge rett. I dag ruslet jeg bedagelig og likeglad rundt. Så kom jeg inn i en stor samling mennesker. Burde vel kanskje forutsett dette to dager før et kommunevalg på selve torget i byen. Tenker allikevel ikke på slike ting når jeg rusler bedagelig og likeglad rundt.

Uansett, i det strålende solskinnet ser jeg rødt. Altså, jeg mister ikke besinnelsen, men møter på et av elleve, tror jeg det er, partier i kommunen. Jeg stopper ikke opp og jeg går videre med en brosjyre i hånden. Ikke fordi jeg vil ha denne brosjyren, men fordi jeg tar imot den ved refleks.

Dette er egentlig motsatt av tilfeller hvor jeg blir tilbudt noe jeg faktisk har lyst på! Da smiler jeg som regel høflig og sier “nei, takk” slik jeg er opplært. Dette også av ren refleks. De som tilbyr meg noe jeg faktisk har lyst på ser ikke på meg som uhøflig hvis jeg takker ja. Og de som deler ut brosjyrer på torg i travle valgperioder ser ikke på meg som uhøflig hvis jeg kun nikker og går videre uten en brosjyre.

Heldigvis slapp jeg flere slike møter da jeg ruslet over resten av det fullstappede torget. Men hadde jeg blitt tilbudt en til ville jeg takket høflig nei, smilt, og gått videre.

Eller tatt imot og gått videre lettere pinlig berørt. Litt usikker.

Nå skal jeg kose meg med en fin brosjyre jeg fikk av Rødt i dag.

Hva liker jeg best av labrador, chihuahua, dalmatiner, border collie, fuglehund etc. Jeg  liker alle på hver sin måte.

Men liker de meg?

Lenge siden jeg har hørt så mange setninger etter hverandre uten tydelig kontekst og sammenheng med hverandre. Og det skal en del til. Bra jeg er så kort og konsis. Gjør det så enkelt som mulig for folk å henge med. Minst mulig forvirring. Et eksperiment:

Flua mot lyset.

Barn raner bank.

Orrhaner mater gris.

Fly til Walter.

Walter tar fly.

Se over skulderen.

Eksperiment over. Eksperiment vellykket? Eksperimentet er hva du gjør det til!

Stum d og ks erstattet av x. Sinnsykt plagsomt synes jeg. Like plagsomt som den kalde skulderen min som er ute av ledd, eller den forbanna lua jeg ikke har som klør. Eller arabisk skriftspråk. Jeg forstår ikke arabisk, men bilder forstår jeg. Hjelper lite i grunn.

Lurer på om han er klar over hvor flott musikken hans er? Tenkte kanskje litt for tidlig, for der var det noen ulyder. Neida, tilbake der det skal være nå, på grensen til gråtkvalt. Tebakje, mener jeg.

Lurer på om jeg er klar over hvor teit noen av tidsfordrivene mine er, vil gjerne endre, men veit ikke om jeg klarer. Vil jo være interessant, og samtidig ikke bli uinteressant. Kanskje jeg skal slutte å tenke så mye, og heller utfordre meg selv til å høre etter og dele tankene mine.

Ikke vær så personlig, da, Mats! OK

Lurt å planlegge bedre. Gidde litt, kanskje. Tørre å gjøre det en skulle gjort. Stille spørsmål, være nysgjerrig. Slike kjedelige ting. Sånt som er viktig. Uten å bli avbrutt. Av alt for mange punktum og alt for korte setninger. Irriterende det, vet du.

Derfor tas det et pusterom for at lungene skal fylles, men holder vel ikke ut lenger enn en tredve sekunder før lattermusklene løper oppover pusterøret og kastes ut mellom leppene. Veldig godt, spesielt for magen. Stakkars ryggen da, men jeg er glad i deg også, ryggen.

Statisk spenning.

Luftlommene må knekkes, men hvordan, og hvem?

Veit du svaret, da begynner jeg å lure.

Farger kan være vanskelig å skille mellom. Ser på fargen. Vil at fargen skal være en bestemt farge. Er klar over at den muligens ikke er den fargen jeg vil at den skal være. Syns farger skal høre på meg. “Vær gul!” “Bestem deg!” “Ikke gjør meg usikker”

Visstnok betyr farger forskjellige ting. Noen betyr at de er fine, andre betyr stygt, for eksempel. Noen er lagd av kjærlighet, andre av hat. Noen tilpasser seg omgivningene, mens andre nekter å dras inn i en diskusjon.

Blir svett av farger. Bløte harde jule påske farger. Delte farger. Skrivefeil-farger. Lei av ordet. Du også. Litt lei meg, men sier ikke unnskyld.

Ha en farget dag.

I dag skal det handle om et populært medium kalt facebook. Jeg har noen vaner jeg pleier å gjennomføre når jeg er innpå der. En av dem heter Stig. En annen er å se gjennom alt som har dukket opp på nyheter. En tredje, den definitivt verste, er at jeg noen ganger skriver en statusoppdatering for å få en spesiell person til å kommentere eller like. Som oftest fungerer det. Pleier å få napp.

En frosk sa en gang til meg; du må slutte å gjøre sånn, det er teit.

Jeg visste jeg skulle hørt på den frosken. Allikevel overser jeg frosken og stirrer intenst videre på ufornuftighet. Ja!

Innerst inne i knoklene veit jeg hva som er det rette. Knoklene veit. Forbanna knokler. Det er de som beveger fingrene mine.

Tror det hadde lønt seg å bare trekke for gardinene nå, slippe det gale ut og leve videre med det usagte. For øyeblikket blir vinduet stående åpent og tankene får fritt spillerom. La det være sagt.

Jeg har spist cornflakes for første gang på mange år. For de som er interessert, og de som ikke er det, her følger historien om min gjenfinning av en barndoms helt. Denne frokostblandingen er nydelig.

Først så jeg på pakken, merket meg den abnorme størrelsen, og utløpsdatoen. Jeg tenkte, heh, denne er kanskje litt over tida, men etter å ha smakt på et par av flakene, som var mindre og mer runde enn den cornflakesen jeg i min barndom spiste, kom jeg til konklusjonen at disse godt kunne fortæreres. Idet melken strømmet inn i åpningene mellom flakene tenkte jeg, hmm, overraskende at flakene ikke blir mykere siden de er gamle? Jeg tok den første skjeen i munnen, og måtte smile når jeg merket at flakene faktisk hadde blitt mykere. sånn helt passe. Jeg spiste flere biter og hadde tatt litt for mye melk, men jeg liker melk, så jeg synes det var helt greit, og alt i alt var det et måltid jeg vil se tilbake på med glede.

Å skrive bør komme fra hjertet, hvis ikke så er det nok bare skriblerier. Litt sånn som de fleste blogger. Forskjellen er at blogger er bare rene skriblerier, men de kan like gjerne komme fra hjertet til tross for det tomme innholdet.

Komponister, store forfattere av lydsonater og toneharmonier, bør ikke ha bare to navn. De aller største har alltid tre navn, eventuelt et gigantisk navn med ufattelig mange konsonanter, som gjør dem så grandiose at ingen kan nekte dem evig hyllest på komponiststjernehimmelen. Disse gutta hadde virkelig en kjærlighet for musikken de skrev. Kan du se for deg en ren tilfeldighet av durer og moller bare for å fylle notearket? Musikk som skribleri for skribleriets skyld?

Hullet på sokken min er litt plagsomt og litt deilig. Jeg får lufta stortåa, som neglen er ødelagt på, så jeg slipper også at sokken setter seg fast. Veit egentlig ikke hvorfor det er plagsomt, nei, tar tilbake det. Er så deilig med hull i sokken.

Må slutte å se film, for da har jeg ikke negler igjen. Hvis jeg biter nok så kan jeg lage et så storslått verk at det kan måles med de beste. Neglesaks er oppskrytt.

Er ikke dette meningsløst? Rygge-ekspressen var raskere enn navnet. Danmark er et vakkert bilde på min vegg, som jeg ikke vil slutte å se på, og som jeg gjerne skulle si var en original.

Det er varmt i byen. Jeg synes det er viktig å ha store nok solbriller. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i at de kan være for store. Er det ikke bare hodet som er for stort i utgangspunktet.

Sofistikerte tanker. Harvard-professorer har ikke røde sko. Jeg tror vennene mine er mer enn fantasi, og den første tanken om deg var ikke…?…!

Om natta er det fortsatt lyst. Ingen løgn. Så snart det er mørkt nok kommer sola og lyser opp hverdagen igjen.

Da er det viktig å ha store nok solbriller.